Om garpegenitiv: «Kåre sin spade» og «Wagner sine operaer»

Garpegenitiv kalles det når man bruker omskrivning med «sin» for å uttrykke eieforhold («Kåre sin spade» i stedet for «Kåres spade»). I bokmål og riksmål er dette noe man helst unngår, da det bærer preg av løssluppen dagligtale. Det er også en uttrykksmåte som er vanlig blant små barn; enkelte mener derfor at det har et sandkassepreg.

På Vestlandet og i Nord-Norge har garpegenitiv lange tradisjoner i talemålet. Grunnen til at sin-omskrivningen kalles garpegenitiv, er at den antas å stamme fra garpene (de hanseatiske kjøpmennene i Bergen i middelalderen).

Særlig ved eieform av lengre uttrykk, eller når et ord slutter på en s-lyd, føler mange at garpegenitiv er naturlig, kanskje fordi uttalen blir lettere:

  • SAS sine ruter
  • Jimi Hendrix sine gitarer
  • Anders sin leilighet (Agnar Mykle)
  • Herdis sin spillelærerinne (Torborg Nedreaas)
  • Ole paa Volden sin Hest (Petter Dass)
  • Kadaveret av Martinus halskar sin ku (Knut Hamsun)
  • Den nye distriktslegen i Flatanger sin bryllupsaften (Cora Sandel)

Det er imidlertid et faktum at flere og flere ser ut til å finne denne konstruksjonen akseptabel, særlig yngre mennesker. På litt lengre sikt er det derfor sannsynlig at garpegenitiv bli godtatt i skrift. (I nynorsk er det normrett å bruke garpegenitiv, men det anbefales at man varierer språkbruken der bokmål har genitiv.)

Om man skal velge å bruke garpegenitiv eller ei (i skrift, vel å merke), er et spørsmål om man ønsker å støtte seg til tradisjonen eller ikke. Man må også ha i bakhodet at garpegenitiv blir sett ned på av mange. Vil man at en slik uttrykksmåte skal tiltrekke seg uønsket oppmerksomhet hos en del lesere? Ingen tar anstøt av «Kjærstads roman», men «Kjærstad sin roman» får enkelte til å heve øyenbrynene.

Du kan lese om bruk av apostrof ved genitiv på Korrekturavdelingens side om apostrof.